Gaming the library - Gøy med spillforedrag på Nasjonalbiblioteket

Hoooh! Yeah! Det er like forfriskende og visjonsfremmende hver gang bibliotekene annonserer noe som har med spill å gjøre! Når det på toppen av alt kommer fra Nasjonalbiblioteket, vårt øverste bibliotekorgan, må det være lov å juble. Nasjonalbiblioteket er tross alt gjennom sine ansvarsområder en av få med evnen til å endre måten vi gjør ting, og tenker om ting på i kultur-Norge. Ta for eksempel prosjektmidlene, et av de sterkeste verktøyene så langt. Her kan bibliotekene søke om penger til å prøve noe nytt, og gjerne noe med delingsverdi. Dessverre følger det ikke med noen plikt til å dele erfaringer, så utviklingen har gjerne blitt veldig lokal. Når Nasjonalbiblioteket nå tar spillsaken i egne hender for å formidle kunnskap, så er det derfor veldig spennende. Vi som tror på bibliotekene som en spillformidler på vegne av nasjonen har ventet tålmodig på noe som dette. Vel, ventetiden er over - det kommer til å falle snø i natt.

Pliktavlevering av norske spill

Anledningen til foredraget er den nye pliktavleveringsloven for norske dataspill. Frem til nå har vi hatt en ordning der et par stykker av alle trykte verk lagres i Nasjonalbibliotekets fjelldepot i Mo i Rana. Forlag og redaksjoner, de sender alle inn noen eks når nye verk legges ut for salg. Tilgangen på disse i biblioteksammenheng, har vært varierende. Hvis man går inn på Nasjonalbibliotekets hjemmesider, kan man søke på tonnevis av materiale, hvorav mye kun er tilgjengelig for bruk i deres egne lokaler. Ikke noe hjemlån her altså, og ikke noe vidunderlig fjernlån over nett til andre bibliotek heller. Likevel tjener dette depotet dypt inne i fjellet som nasjonens hukommelse. Det som havner der er sikret evig beskyttelse. For når Nasjonalbiblioteket først gjør noe, så gjør de det grundig. Det at spill havner innunder deres kappe, er derfor en viktig symbolsak, vi ikke har sett maken til siden 2008 da Stortinget definerte spill som kultur i den mye siterte «Spillmeldingen». Vi ser et signal som sier at norske spillutviklere dyrker en verdifull kultur, som føyer seg inn i norsk historie.

Foredraget: Professoren, arkivet, plikten til å preservere

La oss være ærlige. Symbolbudskap basert på spill de færreste bibliotek har ressurser til å formidle i utgangspunktet, og en ny praksis bestående av gamle harddisker i iskalde fjell, høres ikke ut som den mest spennende bruken av tiden fra 12 – 14. Ei heller gjør prospektet av tørre arkivarer som merker i tråd med gjeldende praksis, eller at det lokkes med en professor som foredragsholder. Det var lite som lovet om fest. Men foredragsholderen Patrick Jagoda, var særs dyktig, både erfaren og belest, og ga oss en elegant vandring mellom stort og smått, nært og fjernt, som tilførte temaet lekre dimensjoner. Professoren var dessuten ung nok til å ha farge på skjegget, og erklærte seg tidlig som gamer. Bare gamererklæringen alene endret premissene for det som skulle komme.

Jagoda er i tillegg til å være spiller, forsker og spillutvikler. Han hadde derfor en fin mix av perspektiv som nok preget både eksempler og retning på foredraget. Noe av det første han påpekte, var hvor integrert spill som modell har blitt i samfunnet. Ikke bare driver vi med gamification i alle herrens former, fra lesing til jogging, men vi, en nasjon av oppvokste spillere, begynner i økende grad å identifisere hele virkeligheten som et spill. Vi har sosiale spill, illustrert gjennom Game of thrones, og vi har virtuelle virkeligheter og kunstig intelligens. Det er i denne settingen spillkulturen, den medieorienterte kulturen, har slått rot. Med teknologien på sin side, og i et samfunn som er modent for ulike former for lek, også blant voksne, har spill virkelig begynt å blomstre. Vi er ikke lenger på arkadene, hvor alt handlet om rå utveksling av mynter mot endorfiner. Siden har spill vært hjemme i stuene våre, og knyttet bånd med menneskeheten gjennom intime opplevelser med barnesjeler. Da disse senere vokste inn i, og skapte en verden med internett og smarttelefon, ble spill også et spørsmål om identitet og sosialt nettverk. Med spill og lek som filosofi deltar vi også i samfunnsspill, levende rollespill og alternative virkelighetsspill, der det digitale innholdet spleises med den fysiske verden for å gjøre den mer interessant. Man må være blind for å betvile at spill er kultur.

At dette er rivende og delvis ukontrollerbare endringer, kan vi likevel ikke skyve under en stol. Vi vet ikke hva som kommer, men vi må nesten delta hvis vi skal ha noe håp om å påvirke utfallet. Da det på slutten av foredraget kom et enslig kritisk spørsmål fra en deltaker i salen, fant Jagoda også et svar jeg følte var veldig passende. Etter alt dette skrytet av spill lurte deltakeren på om det ikke var noe bekymringsverdig ved at enkelte ble sittende inne og spille mens de glemte sosiale ferdigheter. Jagoda var da rask til å påpeke at vi alltid har hatt de som foretrekker den indre verden, og at for disse så kan dette være en av få måter å oppnå sosial kontakt. Han la også til, at folk tidligere satt inne og slukte litteratur, men at vi tradisjonelt har ansett dette som en nyttig og berikende aktivitet. Ser vi fremover, så kan vi se at vi allerede er i gang med den samme prosessen for spill, selv om anerkjennelsen av spillkunnskap som en nyttig kompetanse sitter langt inne hos mange.

Hva skal man gjøre med alle spillene?

Etter å ha etablert verdien og plassen spill har i samtiden, gikk Jagoda over til å diskutere konservering av spill, som tross alt var bakgrunnen for foredraget. Han snakket om rollen det kan ha i en samlingsinstitusjon som arkiv, bibliotek eller museum, og viste til skoler, deriblant sin egen, som har bygget opp samlinger av konsoller og spill fra ulike perioder. Her kunne elever og forskere studere både spillene og effekten av spill i kombinasjon med andre ting, som mobilbruk og kjøring av et bilspill.

Disse samlingene krevde mye plass. Hver konsoll hadde sine egne kontroller, og egne spill. Et poeng han belyste fra flere vinkler, var hvordan spillopplevelsen ikke bare formes av det kodede innholdet, men av utstyret det er ment å spilles med, og settingen det er ment å spilles i. Store arkademaskiner med joysticks og to knapper, har fungert i en helt annen kulturell setting, og også gitt en annen teknisk spillopplevelse enn et tilsvarende spill emulert på en moderne PC. Et eksempel her vil være instrumentspillet Rockband. Hvordan skal man kunne overføre den spillopplevelsen? Skal man bare lagre spillet? Spillet og instrumentene? Skal man på et eller annet vis instruere brukeren til å spille det med familie eller venner? Hvordan bevarer man slike opplevelser?

Spørsmålet blir enda vanskeligere når man snakker om alternative virkelighetsopplevelser, samfunnsspill eller Laiv. Selv om man lagrer reglene, vil man ikke helt ut kunne forstå opplevelsen før den settes ut i live, og da fortrinnsvis i en tilsvarende setting som da den ble lansert. Det er så godt som umulig, og Jagoda kom da heller ikke med noen klare svar på dette. En mellomløsning vi selv kan tenke oss, er et arkiv av videodokumentarer av spillsesjoner som i det minste kan forklare ettertiden hva vi holdt på med, og hvordan det føltes. Med fremveksten av VR kan man på sikt også simulere betingelsene for slike spill, slik de var da de ble spilt. Dette benyttes allerede i traumebehandling av krigsveteraner. Hvis de kan dra tilbake til slagmarken for å gjenoppleve historien, hvorfor kan man ikke gå inn i det berømte laivet med 100 deltakere som startet en tradisjon for biblioteket? Det å gjøre ny teknologi tilgjengelig for slike studier av virkeligheten, slik vi før har gjort gjennom bøker, var ett av flere bruksområder Jagoda fremhevet for spill i bibliotek. Ser man det i et slikt perspektiv, har også bibliotekar- og arkivar-yrket atter en mulighet til å reaktualisere seg. Men det starter altså med plikten til å arkivere norskproduserte spill. Det er et veldig oppmuntrende steg i riktig retning – og skal vi tro de avsluttende ordene til arrangementansvarlig, så har Nasjonalbiblioteket planer om å følge opp dette særs aktuelle og mangfoldige kulturuttrykket, spill.

Ja, Jokke, det har snødd i natt, og nå venter vi på stormen...